Siste side er lest.

Lesl Schillinge, en anmelder fra New York Times skrev 16 gode ord;

       "When I finished this novel, I didn't want to review it: I wanted to reread it."

Etter å ha lest de siste sidene, skjønner jeg akkurat hvordan hun følte det. Jeg skulle bare ønske jeg kunne lese den på nytt for første gang. Jojo Moyes har klart det. Hun har skrevet en fantastisk roman, som jeg aldri blir å glemme. Med følelser så sterke, at jeg til tider trodde de var mine egne.

Hva hun gjorde da hun skrev slutten, er helt utrolig. Jeg burde ha skjønt det. Jeg ble blendet av håpet hun klarte å tvinge frem. Måten hun skrev slutten på fikk meg til å elske boken. Det var den som satte det siste stikket. Den som fikk en fantastisk bok, til å bli unik. Jeg blir nok å lese boken igjen. Denne gangen med  Jojo Moyes egne ord.

Jeg blir ikke å si hvordan boken endte. Hvordan hun klarte å lime boken fast i hukommelsen min. Det jeg kan si er at boken må leses. Om den ikke blir det, går du glipp av noe. Du går glipp av en virkelighetsnær historie med inntrykk du sent vil glemme. At det nesten endte med at boken støvet ned bokhyllen min, er en skam. De beste 495 sidene jeg noensinne har lest. Anbefales på det sterkeste.

     "You only get one life. It's actually your duty to live it as fully as possible." 
       - Sitat fra boken

Jeg angrer ikke et sekund av livet mitt som gikk til denne boken.

Mine tanker så langt.

Etter å ha lest 2/3 av boken, må jeg si at den er fantastisk godt skrevet. Boken er minst like spennende som da jeg begynte å lese den. Du blar om til neste side, uten noen som helst anelse om hva som kommer til å skje. Hovedkarakterene er så uforutsigbare, at det er like spennende hver gang de åpner munnen. 

Til nå har jeg irritert meg så mye over hovedkarakterene, at jeg er usikker på om jeg tørr å lese videre. Samtidig er det mye håp som bygger seg opp, så jeg tror ikke jeg kan la være. Håpet handler om at Will, kanskje begynner å se lyst på det å leve. Samtidig kan dette være et falskt håp fra min side. Det kan godt hende det er det forfatteren vil vi skal tro, for så å ødelegge det totalt. Akkurat nå, aner jeg ikke hva jeg skal tro.

Jeg vil ikke si for mye om hva som skjer i boken, fordi boken ikke ville bli like spennende å lese. I tilfelle noen vurderer det. Såpass kan jeg si at dette ikke er en vanlig Jente-møter-gutt-historie, som jeg først trodde. Boken handler om to personer og hvordan de takler de mest forferdelige prøvelsene man kunne tenke seg. Voldtekt, en kjær som trygler om å dø, motløsheten til å leve...
Boken er virkelighetsnær og full av klare livssyn. Den beskriver tankene som kommer snikende inn i hodene våre. De store tunge tankene, som ingen tørr å svare på. Det er også kjærlighet i boken, det skal jeg ikke se bort i fra. Det er en rørende historie om to som finner hverandre. Den sarkastiske tonen mellom hovedpersonene fikk meg til å le høyt flere ganger. Boken er gripende.

Jojo Moyes, som forfatteren heter, skriver fargerikt. Hun har en skarp penn, og skriver på en måte som får deg hektet fra første side. Hun gir små ord, enorm betydning. Jeg velger å avslutte innlegget med et sitat fra boken. 16 ord som jeg likte veldig godt. Jeg valgte å skrive det med forfatterens egne ord. Ikke oversetteren sine.

"You don't have to let the result of one mistake be the thing that defines you" - Jojo Moyes

"Me Before You"

Mitt navn er Elise Evanger Andersen. Normalt sett har jeg ikke store problemer med å finne en bok jeg vil lese, sjokkert? De fleste er det. Nesten ingen i min vennekrets liker å lese, så jeg skjønner den. Jeg har absolutt ingenting i mot å lese en roman, så lenge det er en som interesserer meg selvfølgelig. Dette visste seg å bli et stort problem når jeg skulle velge en bok til skoleoppgaven. Jeg begynte på flere bøker, for det meste krim, men endte opp med å legge dem bort. Ingen av dem var verdt tiden.

Jeg prøvde alt. Til slutt fant jeg en bok som støvet ned bokhyllen min hjemme. Boken fikk jeg i gave av en venninne en gang. Jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Boken het "Me Before You" eller på norsk "Et helt halvt år". Jeg begynte å lese den i dag morges, og har ikke klart å legge den fra meg etter det. Ikke bare fordi jeg er stresset over å bli ferdig med lesingen, men fordi den var oppriktig bra. Jeg har nå lest over 1/3 av boken, og spenningen bare bygger seg opp. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest den før. Jeg har jo lenge hatt lyst til å lese den, men nå er jeg glad for at jeg ventet.

Jeg ville jo helst lese en krim bok, men endte opp med en typisk "jente bok". Den handler om en gutt som havner i en motorsykkelulykke. Han blir lam i beina og mister gripe evnen i hendene. Dette gir han alvorlige depresjoner, og det eneste han vil er å slippe å leve. Ei jente blir da ansatt som hans "barnepike", og skal hindre han i å greie målet sitt. Boken er spennende og virkelighetsnær. Den gir deg livssyn som får deg til å tenke mer over hva vi egentlig bruker livene våre på. Det hørtes veldig klisje-aktig ut, men det er sant.