Mine tanker så langt.

Etter å ha lest 2/3 av boken, må jeg si at den er fantastisk godt skrevet. Boken er minst like spennende som da jeg begynte å lese den. Du blar om til neste side, uten noen som helst anelse om hva som kommer til å skje. Hovedkarakterene er så uforutsigbare, at det er like spennende hver gang de åpner munnen. 

Til nå har jeg irritert meg så mye over hovedkarakterene, at jeg er usikker på om jeg tørr å lese videre. Samtidig er det mye håp som bygger seg opp, så jeg tror ikke jeg kan la være. Håpet handler om at Will, kanskje begynner å se lyst på det å leve. Samtidig kan dette være et falskt håp fra min side. Det kan godt hende det er det forfatteren vil vi skal tro, for så å ødelegge det totalt. Akkurat nå, aner jeg ikke hva jeg skal tro.

Jeg vil ikke si for mye om hva som skjer i boken, fordi boken ikke ville bli like spennende å lese. I tilfelle noen vurderer det. Såpass kan jeg si at dette ikke er en vanlig Jente-møter-gutt-historie, som jeg først trodde. Boken handler om to personer og hvordan de takler de mest forferdelige prøvelsene man kunne tenke seg. Voldtekt, en kjær som trygler om å dø, motløsheten til å leve...
Boken er virkelighetsnær og full av klare livssyn. Den beskriver tankene som kommer snikende inn i hodene våre. De store tunge tankene, som ingen tørr å svare på. Det er også kjærlighet i boken, det skal jeg ikke se bort i fra. Det er en rørende historie om to som finner hverandre. Den sarkastiske tonen mellom hovedpersonene fikk meg til å le høyt flere ganger. Boken er gripende.

Jojo Moyes, som forfatteren heter, skriver fargerikt. Hun har en skarp penn, og skriver på en måte som får deg hektet fra første side. Hun gir små ord, enorm betydning. Jeg velger å avslutte innlegget med et sitat fra boken. 16 ord som jeg likte veldig godt. Jeg valgte å skrive det med forfatterens egne ord. Ikke oversetteren sine.

"You don't have to let the result of one mistake be the thing that defines you" - Jojo Moyes